Svensk kasus

Hvis en spør en svenske hvor mange kasus språket har, kan svare bli alt fra null til tre, akkurat som på norsk.

Den som sier tre, syns at utenom substantiv skal en også ta med kategorien personlige pronomen. Nominativ blir da subjektsformene, (jag, du, etc.). Genitiv regnes som eiendomspronomenene (min, din, etc.), og akkusativ, eller objektskasus, er objektsformene (meg, deg, etc.)

Den som sier to kasus, mener at de personlige pronomenene ikke bør regnes med, siden de er så få. Da blir substantivenes s-former genitiv, og de uten s nominativ/grunnform. Dette standpunktet har de fleste svensker.

Den som sier et kasus, mener at s-formene til substantivet er genitiv, men at de uten s er kasus-løse former.

Den som sier at det ikke finnes kasus, mener at s-formene ikke er genitiver, og med bare en kategori igjen, er det ikke vits i å kalle det for kasus.

Kasus fantes i fornsvensk, men endte opp som rester i språket etter 1500-tallet.