Svensk historie

Svensk språk har gått gjennom tre stadier, fire hvis en regner med at det var en del av det urnordiske språket. Rundt 1200-tallet kan en skille mellom gammeldansk og gammelsvensk, også kalt fornsvenska. Under forsvenska-tiden, var språket under en viss innflytelse fra den katolske kirken og klostervesenet. Da kom det inn noen greske og latinske låneord inn i språket. Men språket skilte seg lite fra norrønt.

Først på 1500-tallet ble grammatikken i talemålet forenklet, og det lignet mye på svensken de snakker i dag, altså nusvensk.
Men før nusvensken kom nysvensk. Nysvensk- perioden kom med reformasjonen og boktrykkerkunsten. Gustav Vasas oversatte bibelen til svensk, og i bibelen var det kompromiss mellom tradisjonelt fornsvensk skriftspråk og samtidens talespråk. Et viktig steg mot en mer enhetlig og konsekvent svensk stavemåte.

Her kom bokstavene ä, ö og å inn i språket, i tillegg til ck istedenfor kk. Fra ca 1900, oppstod nusvensk. Det er det stadiet dagens svensk hører til. Rundt 1800-tallet var det mange viktige skribenter som satte standarden for hvordan moderne svensk skulle skrives. August Strindberg regnes for å være den mest betydningsfulle. Det var på denne tiden flertallsformene av verb forsvant. For eksempel ”Vi gingo” ble til ”vi gick”. For å ikke glemme at på 1960-tallet kom ”du-reformen”. Altså ”herr, fru, fröken og doktorn” forsvant for det meste.